Maastrichttraktaten, også kjent som EU-traktaten, er et avtaleverk som omdannet Det europeiske felleskap (EF) til Den europeiske union (EU), og som har formet vårt EU slik vi kjenner det i dag.

1970- og 1980-tallet var en periode med økonomisk stagnasjon og politiske utfordringer, men hendelser som Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen ga også store muligheter for endring i Europa. Europeiske ledere ønsket å gi unionen en ny retning, forankre det samlede Tyskland og styrke demokratiet. I desember 1991 samlet de daværende 12 medlemslandene i EF seg på et europeisk toppmøte i den nederlandske byen Maastricht. Oppkalt etter byen, ble Maastrichttraktaten undertegnet 7. februar året etter.

Maastrichttraktaten førte ikke bare til en navnendring fra ‘felleskap’ til ‘union’, men endret strukturen i samarbeidet og maktbalansen mellom medlemsstatene gjennom tre søyler. Denne søylestrukturen dannet grunnlaget for en dypere europeisk integrasjon, både innen det økonomiske samarbeidet og på utenriks- og justispolitikk.

Maastrichttraktatens tre søyler

Den første søylen skulle styrke det europeiske økonomiske samarbeidet, blant annet ved å utvide bruken av kvalifisert flertall og gi Europaparlamentet mer innflytelse gjennom medlovgivningprosedyren og oppnevnelsen av Kommisjonen. I tillegg ble områder som utdanning, kultur, miljø og sosialpolitikk en viktig del av det økonomiske samarbeidet. Traktaten satte også som mål å skape en økonomisk og monetær union som skulle fremme økonomisk vekst og stabilitet i EU, med en tydelig prosedyre- og tidsplan for gjennomføringen. Euroen, som ble introdusert i 2002, har i dag blitt en av verdens mest handlede valutaer. For de 340 millioner innbyggerne i eurosonen har dette ført til stabile priser, økt sikkerhet for bedrifter, og forbedret økonomisk vekst og integrasjon på tvers av medlemsstatene.

Et annet viktig resultat av Maastricht var utviklingen av et mer integrert system for justispolitikk. Den andre søylen skulle inkludere Schengen-avtalen, en avtale om å gradvis fjerne kontrollen ved grensene og innføre bevegelsesfrihet mellom de undertegnende medlemslandene. Traktaten formaliserte også flere rettigheter for EU-borgere, som retten til å bo, arbeide og studere i andre medlemsland. Dette har fremmet økt mobilitet og integrasjon i Europa, i tråd med prinsippet om fri bevegelse av personer, som en av EUs fire friheter.  Ved å etablere et samarbeid om grensekontroll på EU nivå, reflekterte traktaten medlemslandenes behov for å bekjempe internasjonal kriminalitet og trusler gjennom felles innsats. Dette har senere ført til opprettelsen av institusjoner som Europol og den europeiske arrestordren.

Den tredje søylen etablerte målet om å koordinere utenrikspolitikken mellom EUs medlemsland gjennom en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Ministerrådet, bestående av de ulike EU landenes nasjonale ministre, skulle fastsette prinsippene og retningslinjene for en felles utenrikspolitikk. Ved å sørge for en samordning av medlemslandenes utenrikspolitiske standpunkter, gjorde traktaten det mulig for EU å stå samlet i viktige globale spørsmål.

Samlet sett var Maastrichttraktaten et vendepunkt for EU, som har vært med på å forme et sterkere og mer integrert Europa, som fremmer samarbeid, trygghet og mobilitet for EUs borgere.

Ønsker du å lære mer? Les mer om hvordan Maastrichttraktaten endret Europa her.